Visen om Lindelo !

en vise fra bok nr. 36 : Trollmåne <3

Visen om Lindelo !

<< En vise jeg sjunger for eder,
Så la oss nå gråte en tår’
For gutten som tjente hos Peder
I barndommens sorgtunge år.

Blott arbeid og slit og utskjelling
Var den arme Lindelos dag,
Daggry til seneste kvelding
Han fikk bare vondord og slag

Ung Lindelo hadde en broder,
En søster hadde han og.
De hadde ei fader, ei moder,
Så Lindelo vernet de små.

På storeskogsplassen de bodde,
Og brødet de spiste var bark.
Hver morgen ung Lindelo rodde
Til arbeid på herr Peders mark.

Nå skal jeg berette for eder
Hvordan det så galt kunne gå.
Den onde og lumske herr Peder,
Han ødela alt for de små.

Så fager var Lindelos søster,
Så spinkel og sped som et siv,
Men skjebnen hun fikk den var dyster,
Alt tidlig hun ente sitt liv.

’Så gi meg din søster som frille’,
Herr Peder til Lindelo sa.
’Nei, gjør henne ikke så ille!
Nei, ta henne ikke her fra!’

’Du gir meg til like din broder,
Som dreng på min gård skal han gå.’
’Nei dyrt har jeg lovet vår moder
Å verge og verne de små.

Min søster knapt femten er bare,
Og lillebror blott åtte år.
Jeg beskytte dem vil og bevare
Fra skjensel og trellekår.’

Til Lindelo herr Peder seg vendte
’Du tror du er deres bror.
Men din moder en annen mann kjente,
Så blott halvbror du er til de to!’

Da grep sorgen Lindelos hjerte.
Han omfanget hastig de to
Og sa, men skjulte sin smerte:
’Akk gråt ikke mer kjære små!

Krenker har onde herr Peder
Vår elskede moders navn.
Høytidelig sverger jeg eder:
Forvisst vil jeg hevne den skam!

Den onde herr Peder oss truer,
Han tar fra oss alt hva vi har
Hvis ikke vi gjør som han huer,
Men nå har jeg gitt han mitt svar.

Nei, intet skal skille oss kjære,
Det lovet jeg mor på mitt ord.
Hos meg I bestandig skal være,
Vi ensomme søsken på jord.

Mitt brød og mitt hus skal I dele,
Som alltid vi pleide vi tre.
Så skal vi nok klare det hele,
Hvis herr Peder blott lar oss i fred!’

Til plassen kom Peder så dyster,
Mens Lindelo var på hans gård-
Så skjendet han Lindelos søster.
Hvor kunne han være så hård?

Da Lillebror ville forsvare
Sin søster og kjempe imot,
Så drepte herr Peder dem bare
Og hastig han stedet forlot.

Da Lindelo fant de to døde,
En hårlokk ble hvit liksom snø.
’Herr Peder begikk denne brøde!
Akk, bare jeg selv kunne dø!’

’Men først skal jeg hevne de arme,
De stakkars uskyldige små.
Må himmelen så seg forbarme
Over sjelene til disse to.’

Han begravet dem dypt uti skogen,
Små blomster han satte derpå.
Så hadde han tenkt seg til gården
Og hevne de søsknene små.

Men ved stranden ventet herr Peder
Men stokken og rede til slag.
Ung Lindelo av den misdeder
Sitt banesår fikk denne dag.

Til gravene Lindelo nådde,
Han ovenpå dem segnet ned.
Og ennu mens nattmørket rådde
De døde var nu blitt til tre.

Til himmelen Gud lot dem kalle.
Må blomster på gravene gro!
Nu har I så hørt den I alle,
Historien om ung Lindelo. >>